Flest mulig - lengst mulig

Utsagnet er en av flere verdier som vi leser i klubbers strategi- og målplaner. Skal vi lykkes med dette krever det at vi griper spilleren i å gjøre noe bra, ikke bare de flinke, men alle. Jeg ønsker meg så veldig at vi skal oppmuntre alle barna til å være på lag i en inkluderende og likeverdig trening- og kamphverdag.

Vi er i oppstarten av en ny sesong. Hockeyskolene er i gang og i aviser og sosiale medier leser vi stadig om klubber som har fått unge spillere uttatt til landslagssamlinger. Det handler om de flinke, de som får betalt for sine ferdigheter med anerkjennelse, ros og mye spilletid ute på isen i sine respektive klubblag.

Dette er de spillerne som får skryt, og det vel fortjent. Vi trenger dem som vi trenger alle de andre, og det er her skoen trykker. Noen er lokomotiv, andre er vogner.

Gjennom min yrkeskarriere har jeg i all hovedsak jobbet med ungdommer som ikke får det så godt til i skolen. Målet har vært å beholde dem i skolen lengst mulig, sekundært å gi dem vurderinger som kvalifiserer i liten grad ute i storsamfunnet. Dette er elever som allikevel i skolen skal mestre, føle seg trygge, få tilhørighet og trives utfra sine forutsetninger

Skolen har de samme verdiparameterne som jeg finner i idrettens verdidokumenter.

Ny sesong, nye muligheter

Vi snakker om likeverdige vilkår og inkludering. De nest beste, sammen med de beste, står på og prøver på hver eneste trening, i garderoben, ute på isen og i sosial samhandling. Alle «jobber» de for å motta ros og anerkjennelse. Alle vil de ta del i fellesskapet. Innsatsen er god, men de nest beste henger ikke helt med de flinke. De har lyst, men får det ikke helt til og litt etter litt gjør det vondt inni dem. De opplever å ikke bli sett, rosen uteblir, smilet og nikket som ga annerkjennelse kommer sjeldnere og sjeldnere.

Fra barnet er 5 til 6 år begynner prosessen med å forme spilleren i klubben. Barna møtes for første gang. Alt er lek og moro, og har man først tatt det første skrittet inn ønsker man aldri senere å stå utenfor. Og, det er her vi står ved kjernen, til utfordringen.

Alle blir vi imponert over de flinke. De får bli med på våre beste lag, de mottar ros og anerkjennelse både i kraft av mestringsopplevelser og ytere belønning i form av ros. Som lagleder og trener kjenner vi på lykken av å ha lyktes, vi er gode. Det handler om selvforsterkning.

Vi, som lagledere og trenere, må imidlertid ikke glemme «de nest beste». Vi må vise at vi er imponert over de som nesten lyktes, de som kjempet og prøvde, men ikke helt nådde opp. I laget må man utvikle belønningsstrategier som sikrer at vi griper alle barn en eller flere ganger i å gjøre noe bra på hver trening og samling. Det være seg i garderoben, på isen, på bussen eller på tribunen.

Disse prinsippene gjelder ikke bare for barnehockeyen (hvor det er selvklart), men vel så viktig om ikke viktigere, i ungdomshockeyen.

Nå sier ikke jeg at vi skal rose i tide og utide, men være oss så bevisst at vi kan se om en atferd er lik eller bedre enn forrige gang vi observerte samme handling hos samme individ. Er handlingen lik eller bedre kan vi formidle ros, også kalt positiv forsterker. Dette krever at man møter til trening og kamp vel forberedt på hva man vil forsteke opp, både i gruppen og individuelt. På tilsvarende møte kan man hemme for utvikling av uhensiktsmessige atferder gjennom nærvær og veiledning.

Professor Willy Tore Mørch skrive om belønning på Facebook:

«La oss ta belønning som eksempel. Nevrobiologien forteller oss at en liten struktur i hjernen heter «nucleus accumbens» og kalles belønningssenteret. Når den blir stimulert utskiller den dopamin. Dopamin er hjernens eget rusmiddel og påvirker overføringen av nerveimpulser i synapsene mellom nervecellene. Når vi opplever noe behagelig, stimuleres belønningssenteret som motiverer oss til å gjenta handlingene som førte til velbehaget. Når handlingen gjentas styrkes overføringene av nerveimpulser mellom nervecellene og det blir lettere å gjenta handlingen. I atferdspsykologi kalles det som får belønningssenteret til å utskille dopamin for «en forsterker». I dagligtale snakker vi om å belønne. …..Men nevrobiologien forteller oss også at belønningssenteret skiller ut dopamin når vi tenker på noe behagelig, når vi gleder oss til noe og det skilles ut dopamin ved mange andre behagelige opplevelser. I barnehjernen skilles det ut dopamin når det blir stelt, får mat og trøst og når det får en belønning for noe det har gjort. Belønning er derfor en naturlig og viktig del av psykologisk behandling og pedagogikk.» (2019)

Vårt fokus er rettet mot de som kjemper, de som prøver, noen ganger med hell og andre ganger ikke. Vi må lære oss å heie på dem, se dem og veilede dem. Ingen skal gå hjem fra en trening uten å oppleve å ha blitt sett. Da tror jeg at vi kan lykkes med å ha «flest mulig med lengst mulig».

RIRHockey